Diamonds
December 19, 2024-August 4, 2025
in memory of Angella Kassube (1958 – 2025)
Dag T. Straumsvåg
Out of Nothing
(for and after Tom Hennen, January 3, 2025)
Dag T. Straumsvåg
The Man Who Talked Too Much
in memory of Russell Edson 1935-2014
Dag T. Straumsvåg
Two Poems for John Levy
Errand
Dag T. Straumsvåg
For John Levy Who Sent Me Beautiful Poems from Tucson, Arizona
April 13-April 17, 2025
Dag T. Straumsvåg
A River and a Red Tongue
Dag T. Straumsvåg
Chorus
Grandma has told Krill to clean out the garage. With a jumble of logs, empty bottles, cardboard boxes, wrecked bicycles and old buckets towering over him, Krill isn’t quite sure where to start, but decides to move all the boxes first. All sorts of things can be hiding behind a stack of cardboard boxes that has been sitting there forever. A knight in full armor is leaning against a life-size plastic moose, a salesman’s skeleton is gathering dust in a wrought-iron log basket, and behind some ancient banana boxes stands a Greek chorus, its members dressed in long white robes and tragic masks. When they suddenly begin to speak, they sound pretty awful. GO NO FURTHER, they say. GO NO FURTHER, UNWORTHY ONE. Krill stuffs the chorus into a couple of black garbage bags and carries the cardboard boxes out into the yard before starting on the firewood Grandma stole from the city park. As he stacks the dry birch logs, Krill can occasionally hear the chorus from inside the garbage bags: GO NO FURTHER. GO NO FURTHER.
Kor
Bestemor har satt Krill til å rydde i garasjen. Med et sammensurium av vedkubber, tomflasker, pappesker, sykkelvrak og gamle soddbøtter ruvende over seg, vet ikke Krill helt hvor han skal begynne, men bestemmer seg for å flytte på alle eskene først. Det er mye som kan skjule seg bak en pappeskestabel som har stått der i uminnelige tider. En ridder i full rustning står lent opp mot en plastelg i naturlig størrelse, et selgerskjelett samler støv oppi en vedkjele i smijern, og bak noen tilårskomne banankasser står et gresk kor. Det har lange hvite kjortler på, bærer tragiske masker, og når det brått begir seg til å tale, låter det ganske fælt. VEND OM, sier det. VEND OM, DU UVERDIGE. Krill pakker koret ned i et par svarte søppelsekker og bærer pappeskene ut i gården før han begynner med veden fra bestemors tjuvhogst i den kommunale parken. Innimellom stablingen av tørr bjørkeved kan Krill høre koret fra søppelposene: VEND OM. VEND OM.
Asbjørn Stenmark
A Solution to the Grandma Situation
One evening, when the wind is biting especially hard, Grandma has been particularly nasty, and Krill is sitting silent and withdrawn on his bed, the guardian angel decides to do something about the Grandma situation. At that very moment, it feels a strange mixture of sadness and joy as it remembers that this was what it was meant to do all along. The angel knows a guy who knows a guy, it says, hoping Krill gets the message. Krill has seen enough movies to understand and gives the go-ahead by moving a bandaged hand through the air in a way he feels is suitably Godfather-like. A week later, the guy is there. He is exactly as Krill had imagined him. Dark pinstripe suit, violin case and a black fedora. A huge man who doesn’t say a word, communicating only in nods and grunts as he sits on the edge of Krill’s bed surrounded by an aura of mystery and garlic. Because whenever he opens his mouth, it is to eat garlic. He has a generous supply in his pocket and pulls out one clove after another to gnaw on while the guardian angel and Krill go over the plan with him. They sneak him into Grandma’s bedroom, where they only just manage to squeeze him under the bed. Then all they can do is wait for Grandma to decide to call it the night. Krill is so excited he can barely get a bit of stew down, and after going to bed, he sits up for a long time listening. At last he hears Grandma open her bedroom door, hears her yawn and throw herself down on the mattress. Then comes the sound of bedsprings snapping, something like hammer blows, bursts of machine-gun fire, a sudden scream and a catlike wail, before everything goes completely quiet. When Krill comes down to breakfast the next morning, Grandma is already up, cheerful as a lark, serving pancakes with syrup. TONIGHT WE’RE GOING TO THE BINGO, she says with a smile. Krill never sees the guy in the dark suit again. But for several weeks afterward, the stew tastes of garlic.
En løsning på bestemor-situasjonen
En kveld vinden biter ekstra hardt, bestemor har vært overordentlig vrang, og Krill sitter taus og innesluttet i senga si, bestemmer engelen seg for å gjøre noe med bestemor-situasjonen. I samme øyeblikk kjenner den på en merkelig blanding av vemod og glede da den kommer på at det var dette som var bestemmelsen hele veien. Engelen kjenner en fyr som kjenner en fyr, sier den – og håper Krill skjønner hva den sikter til. Krill har sett mange nok filmer til å forstå, og gir klarsignal ved å la en bandasjert hånd gli gjennom lufta på en måte han føler er passe gudfader-aktig. Ei uke senere er fyren der. Han er akkurat sånn Krill hadde sett ham for seg. Mørk dress med hvite striper, fiolinkasse og en svart fedorahatt på hodet. En brande av en mann som ikke sier et ord, han kommuniserer kun ved å nikke og grynte, der han sitter på sengekanten til Krill omgitt av en aura av mystikk og hvitløk. For når han åpner munnen, er det for å spise hvitløk. Han har et rikholdig lager i lomma, og plukker opp løk etter løk han gnager på mens engelen og Krill går gjennom planen med ham. De smugler ham inn på soverommet til bestemor, der de bare så vidt greier å klemme ham innunder senga. Så er det bare å vente til bestemor bestemmer seg for å ta kvelden. Krill er så spent at han nesten ikke greier å få ned en bit av kveldsmaten, og etter å ha lagt seg, blir han sittende lenge oppe og lytte. Endelig hører han bestemor åpne døra til rommet sitt, hører henne gjespe og slenge seg ned på madrassen. Så følger lyden av springfjær som ryker, noe som ligner hammerslag, maskingeværknatring, et plutselig hyl og en katteaktig jamring, før det blir helt stille. Når Krill kommer ned til frokost neste morgen, er bestemor allerede oppe, blid som ei lerke serverer hun pannekaker med sirup på. I kveld tar vi oss en tur på bingoen, smiler hun. Krill ser aldri noe mer til fyren i den mørke dressen. Men i flere uker etterpå smaker det hvitløk av soddet.
Asbjørn Stenmark
Reflection
On the way home from the memorial service, Krill sits in the back seat of the taxi thinking he would rather not think about Grandma anymore. It isn’t that easy. It is as if she has taken over his head and is banging around in the kitchen in there, scolding and slamming things around, rattling the pots and generally carrying on. Trying to escape all those Grandma thoughts, Krill looks out the car window. For a long time he sits watching his head reflected in the dark taxi window. He is surprised by how large and pale his face looks, with the landscape passing through his reflection: a long succession of fences, houses and trees, but also horses and cows and a whole lot of sheep making their way straight through his skull – in an endless procession – until Grandma chops up the whole lot and throws it into the pot.
Refleksjon
På vei hjem fra minnesamværet sitter Krill i baksetet på taxien og tenker at han helst ikke vil tenke på bestemor mer. Det er ikke så enkelt. Det er som om hun har inntatt hodet hans og romsterer på kjøkkenet der inne, kjefter og smeller, skramler med kasserollene og holder på. I et forsøk på å unnslippe flere bestemor-tanker, kikker Krill ut bilvinduet. Lenge sitter han og betrakter hodet sitt reflektert i det mørke drosjevinduet. Han forbauses over hvor stort og blekt ansiktet virker, med landskapet som passerer gjennom speilbildet, en lang serie gjerder, hus og trær, men også hester og kyr og en masse sauer på vei tvers gjennom skallen – i en endeløs rekke –helt til bestemor gjør kål på alt sammen og hiver det i gryta.
Asbjørn Stenmark
Post Office Girl
Krill is in love again. This time it’s with the girl behind the counter at the post office. Krill has never met anyone like her before. With her postmark, it is as though she gives every package and collection notice its own special touch, a secret caress she brings out again and again. She collects coins too, and reads philosophy in the evenings. On top of that, she harbors an unbridled hatred for almost everything and everyone in the entire world. Krill feels so strange. He is so elated, but in a strangely subdued way, when he sees her by the shelf of unclaimed packages, taking off her clothes for him for the first time, her breasts hidden behind the suicide vest.
Postjenta
Forelsket igjen. Denne gangen er det i jenta bak skranken på postkontoret. Krill har aldri møtt noen som henne før. Med poststempelet sitt er det som hun gir alle pakkene og inkassovarslene hvert sitt helt spesielle trykk, et hemmelig kjærtegn hun henter frem igjen og igjen. Hun samler på mynter også, og leser filosofi på kveldene. Dessuten nærer hun et ubendig hat mot nesten alt og alle i hele verden. Krill kjenner seg så merkelig. Han er så oppstemt, men det på en litt dempet måte, når han ser henne ved hylla med uavhentet pakkepost kle seg naken for ham første gangen, og bombebeltet skjuler brystene.
Asbjørn Stenmark
Love’s Zippo Lighter
The post office girl carries a rage inside her, and a darkness that spreads and expands. When Krill runs into it, he can’t see his hand in front of his face. It is pitch-black in there. Krill bangs his knee against a stool and knocks his forehead against an edge. Krill takes out his Zippo and lights it. In the glow of the flame, he can make out the shapes of her things. The postmark and the padded envelopes. The letter scale and the suicide vest. Then the flame goes out, and everything goes dark again. Krill stands there in the pitch-black darkness with the Zippo clenched in his fist. He thinks that faced with this darkness, there is nothing he can do but stake everything on love and the Zippo. An ever-expanding love and a Zippo to fiddle with: those are the only cards he has to play. No one can defeat a combination like that. It can be rejected or trampled on, they can throw whatever they like at it, but love’s Zippo lighter will hold its ground. Even when the post office girl detonates the vest and blows herself to pieces, Krill believes they will stay together forever.
Kjærlighetens Zippo-lighter
Postjenta har et eget sinne i seg og et mørke som brer om seg og ekspanderer. Når Krill løper inn i det, ser han ikke hånden fremfor seg. Det er som svarte natta der. Krill slår kneet sitt mot en krakk og dunker panna mot en kant. Krill tar opp Zippo-lighteren sin og tenner den. I skjæret fra lighterflammen skimter han omrisset av tingene hennes. Poststempelet og boblekonvoluttene. Brevvekt og selvmordsbelte. Så går flammen ut, og alt mørklegges igjen. Krill står i stummende mørke med Zippo-lighteren i neven. Tenker at han stilt overfor dette mørket ikke kan annet enn å satse alt på kjærligheten og Zippo-lighteren. En stadig mer omfattende kjærlighet og en Zippo å fikle med, det er hans eneste kort. Ingen kan beseire en sånn kombinasjon. Den må gjerne vrakes eller trampes på, de må bare komme med hva de vil, kjærlighetens Zippo-lighter vil holde stand. Selv når postjenta trekker i snora og sprenges til fillebiter, tror Krill at de skal holde sammen for alltid.
Asbjørn Stenmark
Post Post Mortem
In the days after the post office girl, Krill goes around looking for her. He finds her here and there and puts her into forty-eight yellow envelopes, which he seals and slips into his pocket. Then he mails the envelopes to himself. When the mail arrives, he doesn’t open it, but heads straight back to the post office and sends the envelopes off again. That way, she’ll keep circulating forever, like post post mortem. That’s how you keep love alive, Krill thinks as he licks the very last stamp.
Post post mortem
I dagene etter postjenta går Krill rundt og leter etter henne. Han finner henne litt her og der, og legger henne i førtiåtte gule konvolutter han limer igjen og legger i lomma. Så postlegger han konvoluttene til seg selv. Når posten kommer, åpner han den ikke, men stikker tilbake til postkontoret og sender konvoluttene på nytt. På dette viset skal hun sirkulere – i et evig kretsløp som post post mortem. Sånn holdes kjærligheten i live, tenker Krill mens han slikker på det aller siste frimerket.
Asbjørn Stenmark
Krill in a Jar
Krill has arranged to donate his body to science and is immediately carried away into gentle reveries in which tweed-clad university professors keep raising jar after jar of Krill’s organs before the students in a packed lecture hall, where they lean forward with interest and take notes. Dies …, the academic declares in a deep German voice Krill finds unmistakably professorial, ist eine Leber. Dies ist eine Blase. Dies ist eine Milz. And often he adds, Eine wunderbare Blase, eine vollkommene Milz, eine makellose Leber, at which point all the students drop their pencils and burst into applause. Soon shouts of Bravo! are making the walls shake as the jars are passed around inside his mind, from Humboldt to Freiburg, from Wittenberg to Oxford, from Cambridge to Yale, to Princeton, the Sorbonne … until the machinery of his mind seems to grind to a halt and deposits the jars in this shabby classroom, where an uninterested middle-school teacher passes them around one by one with weary movements. The students who aren’t asleep immediately start snickering and laughing at the contents of the jars, while the more unruly ones toss them back and forth or start playing soccer between the rows of desks with the liver as a ball. It doesn’t end well. Soon glass is shattering everywhere, and the class hell-raiser decides he might as well smear the liver into the hair of the girl in the front row, the spleen is trampled to pieces, and a jar that appears to contain Krill’s genitals is thrown from desk to desk while the kids howl and scream, until Krill can’t help but recoil from his own brain as it coldly and hideously hatches one image after another. It is as if he can’t get it into a jar fast enough.
Krill på glass
Krill testamenterer kroppen sin til vitenskapen, og sendes straks inn i mjuke drømmerier, hvor tweedkledde universitetsprofessorer til stadighet hever glass etter glass med Krills organer mot studentene i det overfylte auditoriet der de interessert bøyer seg fremover og tar notater. «This…» utbryter akademikeren med et tonefall Krill mener har noe umiskjennelig professoralt Oxford-aktig over seg, «is a liver. This is a bladder. This is a spleen.» Og ofte legges det til «a marvelous bladder, a perfect spleen, an impeccable liver» før alle studentene slipper blyantene sine og begynner å applaudere. Snart får bravo-ropene veggene til å riste mens glassene sendes rundt inne i tankene hans, fra Oxford til Cambridge, fra Yale til Princeton, til Humboldt, Freiburg, Wittenberg, Sorbonne… før tankekvernen liksom stopper opp og parkerer glassene inne i dette sjuskete klasserommet der en uinteressert ungdomsskolelærer gir fra seg glass etter glass med trøtte bevegelser. De elevene som ikke sover, begynner straks å fnise og le av innholdet i glassene, og de mest urolige kaster dem mellom seg, eller begynner å spille fotball mellom pulteradene med leveren som ball. Det går ikke bra. Snart singler det i glass, og klassens spilloppmaker tar like godt og kliner leveren inn i håret til jenta på første rad, milten trampes i stykker og et glass som ser ut til å inneholde Krills genitalia kastes fra pult til pult mens ungene hyler og skriker sånn at Krill ikke kan annet enn å frastøtes av sin egen hjerne, der den kald og heslig klekker ut bilde etter bilde. Det er som om han ikke kan få satt den på glass fort nok.
Asbjørn Stenmark
A Certain Concern at the Beach
Summer is coming to an end, and the waves are so limp that there is something almost world-weary about the feeble way they splash onto the beach. Slosh, slosh, we can’t be bothered anymore, they seem to say. And as the ice cream melts in his hand, Krill thinks he knows exactly how they feel. He has had enough of summer too, and at that very moment decides to stop sucking in his stomach. Whatever happens, happens, he thinks. People can turn around and stare, kids can point, they can make all the fuss they want. He simply doesn’t care anymore and slowly breathes out as his belly plunges fatally and suicidally toward the ground. What a relief, Krill thinks, just to let it all go. Still, a certain concern spreads across his face when, completely out of the blue, he gives birth to twins.
Bekymring på badestranda
Sommeren på hell og bølgene så slappe at det nærmest hefter noe livstrett over de dvaske plaskene deres innover stranda. Skvulp, skvulp, nå gidder vi ikke mer, er det som de sier. Og mens isen smelter i hånden hans, tenker Krill at han forstår dem så godt. Han orker ikke mer sommer han heller, og bestemmer seg i samme øyeblikk for å slutte å trekke inn magen. Det får gå som det går, tenker han. Folk må gjerne snu seg og ungene peke, de må bare styre og bære seg alt de orker. Nå har han sluttet å bry seg, og puster langsomt ut mens vommen styrter fatalt og selvmorderisk mot bakken. Sånn en lettelse, tenker Krill, å bare slippe det alt sammen. Likevel er det ikke fritt for at en viss bekymring brer seg i ansiktet hans da han helt plutselig nedkommer med tvillinger.
Asbjørn Stenmark
A Chapter About Rapidly Growing Twins and Horrible Newspaper Headlines
The twins turn out to be of the impatient, rapidly growing kind. Before a week has passed, Krill has to move them out of the Tupperware containers and into two banana boxes. He doesn’t even have time to put the bunk bed together before they are lying in his bed, reading aloud from his notebooks, cackling and smoking cigars, yelling and carrying on, and sending him to the store for beer, snacks and newspapers. But when Krill gets home, they have moved into the living room and changed the lock and the name on the front door. The front pages announce that the twins have published an autobiographical novel full of horrible stories about their childhood that cast Krill in a particularly bad light. Krill clenches his fist and swears revenge and legal action before remembering that they are his children, after all, and sets the house on fire instead.
Et kapittel om hurtigvoksende tvillinger og fæle avisoverskrifter
Tvillingene viser seg snart å være av det utålmodige, hurtigvoksende slaget. Innen det har gått ei uke, må Krill flytte dem fra tupperware-boksene og opp i to banankasser. Han rekker ikke å montere køyesenga før de ligger i senga hans og leser høyt fra notatbøkene mens de flirer rått og røyker sigarer, kjefter og smeller, og sender ham på butikken for å handle inn øl, snacks og aviser. Men når Krill kommer hjem, har de flyttet inn på stua, og skiftet navn og lås på ytterdøra. På forsiden av avisene står det at tvillingene har gitt ut en sjølbiografisk roman med fæle oppvekstskildringer Krill kommer særdeles dårlig ut av. Krill hytter med neven og sverger hevn og søksmål før han tar seg i at de tross alt er ungene hans, og setter fyr på huset i stedet.
Asbjørn Stenmark
Whale-Belly Pastimes
Looking for a change of scenery, Krill goes back down to the beach, only to hear the waves breaking in the same world-weary way. Give up, give up, give up, they seem to say. Krill takes them at their word and wades in, but it is not a good day to drown himself. The bottom is covered in sharp rocks, and the water is terribly cold. And when Krill finally makes it out into deeper water, he barely has time to sink beneath the surface before he is swallowed alive by a gigantic whale. Inside the whale’s belly, it is dim and quiet. Besides Krill, there is a coalfish and a mackerel, who greet him with worldly flicks of their tails, and beneath a battered Ping-Pong table sits the skeleton of an ancient prophet, chanting darkly and ominously. The days are passed playing Ping-Pong and discussing whether it is legitimate to say no to life. The prophet wishes he had given up a thousand years ago, but sees little point in either affirming or denying existence now that he has more than enough to do keeping his lower jaw from coming loose from his skull. The coalfish and the mackerel never tire of debating the Stoic view of the matter and are also insanely good at Ping-Pong. Krill helps the prophet skeleton fashion a handy jaw prosthesis out of rusty fishhooks and fish bones, and has just lost 10–2 to the mackerel at Ping-Pong when the whale spits him back onto the beach. There he sits, staring out at the sea and listening to the waves. One more time, they say.
Hvalbuksysler
For å oppleve noe annet, går Krill ned til stranda igjen, men bare for å høre bølgene slå på den samme livstrøtte måten. Gi opp, gi opp, gi opp, er det som de sier. Krill tar dem på ordet og vasser uti, men det er ingen god dag for å drukne seg. Bunnen er full av skarpe steiner, og vannet skrekkelig kaldt. Og når Krill kommer seg ut på dypet, rekker han knapt å synke under vannspeilet, før han slukes levende av en diger hval. Inne i hvalbuken er det dunkelt og stille. Foruten Krill ligger det en sei og en makrell der som hilser verdensvant med sporene, og under et slitent bordtennisbord sitter skjelettet av en gammel profet og messer mørkt og illevarslende. Dagene fordrives med bordtennis og diskusjoner om det er legitimt å si nei til livet. Profeten skulle ønske han hadde gitt opp for tusen år siden, men ser ikke poenget med verken å bejae eller fornekte tilværelsen nå som han har mer enn nok med å forhindre underkjeven fra å løsne fra kraniet. Seien og makrellen blir aldri ferdige med å diskutere stoisismens syn på dette, og er dessuten helt råe på å spille bordtennis. Krill hjelper profetskjelettet med å få konstruert en hendig kjeveprotese av rustne kroker og fiskebein, og har akkurat tapt 10-2 mot makrellen i bordtennis, da hvalen spytter ham i land. Der blir han sittende og stirre utover havet mens han lytter til bølgeslagene. En gang til, sier de.
Asbjørn Stenmark
Dag T. Straumsvåg lives in Trondheim, Norway, and is the author and translator of twelve books of poetry, including The Emperor of Japan (above/ground press, 2026), The Mountains of Kong: New & Selected Prose Poems (Assembly Press, 2025), A Further Introduction to Bingo with Jason Heroux (above/ground press, 2024), and But in the Stillness (Apt. 9 Press, 2024). He co-founded the micro press A + D Trondheim | Minneapolis with his fiancé, the late great Angella Kassube in 2020. They published two bilingual books, Tom Hennen: Finn eit stille regn (Find a Quiet Rain, translations, 2024) and Michael Dennis: Spøkjelse i japanske drosjar (Ghosts in Japanese Taxis, translations, 2020). The press will continue, with creative director and designer Beth Elliott, Angella’s long time friend, doing the cover art and book design. His poems have appeared in numerous journals in Norway and North America.
Asbjørn Stenmark (b. 1971 in Brønnøysund, Norway) is a Norwegian writer, translator and lyricist. He has published two collections of short prose and a collection of poetry. His translations include works by English- and German-language writers such as Matthew Sweeney, Jan Wagner and Franz Kafka. He has also written lyrics for a number of Norwegian bands. Stenmark lives in Stjørdal, Norway.
Cover image credit: Krill and copepods. Image ID: fis01016, NOAA’s Fisheries Collection; Photographer: Dr. Jeff Napp, NOAA/NMFS/AFSC.